Det korte svaret er: Jeg vet ikke hvordan krigene vil ende, når de vil ende, og om de overhode vil ende i overskuelig fremtid.
Hvordan definerer vi forresten “overskuelig fremtid”? For dem som enda holder seg live i Gaza, har tidshorisonten antakelig forlengst blitt usynlig.
Uansett definisjon av tidshorisont, så strides de lærde: Vil det blusse opp til storbrann mellom Iran og Israel? USA er jo helt avgjørende i så måte, men i de mange fora jeg følger, er man usikker på om USA “ønsker” eller “ønsker ikke” en slik storbrann.
Og der ligger puddelens kjerne, for å sitere Goete (i Faust): USA er ikke monolittisk. Presidenten og hans stab kan mene dette og hint, men de er i sin tur avhengige av sponsorer, som f.eks. “the Israel Lobby”, og andre som gir enorme summer til det ene eller det andre partiet, ofte begge. Bestikker, kort sagt. Jeg tror vi nordmenn ikke helt fatter hvilken økonomisk makt disse aktørene utøver. Begrepet “habilitet” kan man bare glemme.
Ett talende eksempel er NRA (National Rifle Association) som har klart å motstå alle forsøk på å innskrenke allemanns rett til å bruke, bære og eie skytevåpen. Skoleskytinger skjer stadig vekk, presidenten tørker hver gang en tåre foran TV-kameraene, og alt forblir som før, bare litt verre: Stadig flere stater tillater lærere å bære våpen i klasserommet.
Landet står foran et presidentvalg i høst, og mange unge velgere – spesielt unge jøder – som normalt ville ha stemt på Biden, river seg i håret over det som skjer i Gaza og over at USA har trappet opp våpenleveransene til Israel. Israel-lobbien derimot består for en stor del av kristne, som Mike Johnson (leder av representantenes hus). Han har nettopp slått fast at det er “vår bibelske plikt” å støtte Israels krig. Og ganske riktig: USAs kongress har nettopp (23. april) godkjent ytterligere en “hjelpepakke” på USD 26 milliarder til Israel.
En av landets viktigste industrigrener er som nevnt våpenindustrien som i likhet med andre industrigrener trenger å holde produksjon og salg i gang til enhver tid. I anledning Ukraina har de trappet voldsomt opp på produksjonen og vil nødig måtte sette det ned igjen. Mange aksjekjøpere vil bli svært misfornøyde om de ikke får utbetalt utbytte som forventet. I sin siste tale som president advarte Eisenhower mot våpenindustriens voksende politiske makt.
Det er med andre ord mange politiske hensyn å ta for en president og teamet hans.
Så er det strategiske hensyn. Det er mange i USA som ønsker å ta rotta på Iran en gang for alle. “Iran er en terroriststat. De har nettopp iverksatt et uforholdsmessig terrorangrep mot vår allierte Israel. Den frie verden og USA vil stå sammen mot denne terroriststaten og tyranniet det fremmer,” uttalte nylig en folkevalgt fra Bidens parti. Andre advarer at Iran nok er sterkere enn man tror. Dessuten er man i begge partier enige om at hovedfienden er og blir Kina og det advares mot at USA forstrekker seg, dvs at landet engasjerer seg militært på for mange fronter.
Det samme gjelder egentlig den andre pågående krigen, den i Ukraina, den som berører oss europeere mest.
Det finnes gjerne minst to parter i en krig, ikke sant? Det har påfallende nok ikke har vært antydning til samtaler mellom partene siden i april 2022! Det er, for å si det pent, uvanlig. I juni skal det holdes en fredskonferanse i Sveits. Russland er ikke invitert.
Vi i Norge får høre hva den ene parten påstår den endre parten vil, og det er stort sett ISW som besørger tolkingen. ISW har forresten nylig hauset opp krigsretorikken.
Vi har for eksempel ikke fått høre om de gjentatte forhandlingene mellom Russland og Ukraina umiddelbart etter at krigen startet. De var så godt som kommet til enighet “da Russland ville kompromisse på alt annet enn nøytralitet/slutt med NATO-ekspansjonisme, men USA og Storbritannia blokkerte det da de så en mulighet til å svekke Russland ved å la ukrainere kjempe.” kilde: Glenn Diesen.
Men nå kommer det som hittil har vært fortiet plutselig opp i dagen både her og der, som i Associated Press. Glenn diesen kommenterer videre:
Den eneste grunnen til at vi nå får snakke om forhandlingene er at NATO har gått tom for ukrainere og krigen er tapt. Publikum må derfor være forberedt på et oppgjør etter to år med påstander om at Ukraina vinner, mens de nektet å sette seg ned og snakke med Russland. Fullstendig avskyelig og skammelig!
Johan Galtung døde 17. februar i år. Han opprettet så og si feltet “fredsforsking” og er et stort navn internasjonalt, men er lite omtalt i Norge nå. Dessverre. Han gjorde seg upopulær i USA med sin skarpe og utvetydige kritikk av USAs kriger og av Israel. Og vi som snart har 12 USAnske baser på vår jord våger ikke lenger fetere ham. Jeg nevner ham nå fordi jeg med sorg og savn husker hans rop: “Man må snakke med Taliban!” Han kunne ha lagt til: “… ikke kansellere dem”.
Det samme kan sies om mange andre kriger ført av NATO-land. Og det samme kan sies om krigen mot Gaza, om den potensielle krigen mot Iran og om krigen mot Russland. Man må snakke med motparten. Krig burde ikke være et mål i seg selv. Det som burde være målet er en rimelig løsning som partene kan leve med. Uten krig, om mulig.