Det nærmer seg 31. mai. Er det ikke da Stortinget skal vedta avståelse av ytterligere 8 “omforente områder” til USA? Jeg kjenner et snev av panikk.

Ingen hovedstadsaviser later til å bry seg om dette temaet, så “folket” – altså vi som stemmer på hvem som skal sitte på Stortinget – har ikke peiling på hva denne avtalen medfører. Det var en kort notis om den i NRK, og da jeg slo opp på regjeringen.no hørtes avtalen så uskyldig ut at den kunne ha dreid seg om behandling av hageavfall.

Men det dreier seg altså om avståelse – ikke bare av norsk jord – men av Norges militære suverenitet.

Selv Klassekampen er naturlig nok nærmest taus om saken. Klassekampen er blitt en de-facto AP-avis i løpet av de siste årene. (Klassekampen som er landets 9. største avis mottar visst mer pressestøtte enn noen annen avis, antakelig ikke uten grunn. Parentes bemerket var “KK” i sin tid noe det var flaut å lese på trikken – den gang aviser bare var på papir – fordi avisa trykket mange Lenin-gloser. Men den ga plass til dyktige gravejournalister og publiserte ofte analyser av akademisk god kvalitet. )

Det var i steigan.no jeg fant en referanse til et veldig grundig høringsnotat om baseavtalen som stortinget nok vil godta 31. mai uten at det norske folket er blitt informert. Jeg skal nok komme tilbake til høringsnotatet, men først vil jeg minne om et annet spørsmål som berørte norsk suverenitet: Vårt forhold til EU.

Vi har hatt to folkeavstemninger i Norge i min levetid: i 1972 og 1994. De dreide seg begge om hvorvidt Norge skulle bli medlem i EU. I begge tilfeller raste debatter i alle kanaler flere måneder i forkant. De store partiene og regjeringen sendte folk rundt i landet for å fortelle oss at EU var bra for oss. Frivillig arbeid, bøsseinnsamlinger og enorm innsats fra engasjerte folk mobiliserte skepsis og etterhvert klar motstand til medlemskap. Uansett hva du mener om vårt forhold til EU, tror jeg du må være enig i at dette spørsmålet ble avgjort av “folket”. Og slik burde det være, når eksistensielle avgjørelser skal tas.

I spørsmålet om hvorvidt vi skal avstå suverenitet til USA, blir vi ikke spurt, ikke en gang informert. Jeg kan ikke skjønne annet enn at baseavtalene må være grunnlovsstridige.

Så til høringsnotatet. Det er levert av den norske seksjonen av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet.(IKFF ) (Se også en “mening” i Klassekampen.)

Siden jeg antar at IKFF ønsker å gjøre sin vurdering kjent, tillater jeg meg å kopiere hemningsløst:

Vi frykter nå som da [2022] at avtalen svekker landets sikkerhet …

,,, gjør norske og andre nordiske lokalsamfunn til terror- og bombemål.

Norge, som et lite land i verden, er i en klart asymmetrisk relasjon både til Russland og USA. Å være i en mulig frontlinje mellom to stormakter er en svært utsatt posisjon. 
…
Vi mener at en blåøyd tiltro til stormakten USA vil svekke vårt demokrati og vår frihet. Dessuten mener vi at det øker sannsynligheten for at Norge blir en krigsskueplass mellom stormaktene USA og Russland, som begge til stadighet bruker aggressiv krigføring i tredjeland når de føler sine interesser truet.
…
Det er ikke usannsynlig at det i framtiden kan være stort sprik mellom vurderinger fra USA og de vurderingene Norge og andre NATO-medlemsstater legger til grunn. For eksempel har Norge og mange andre NATO-land, i motsetning til USA, ratifisert FNs klasevåpenkonvensjon. Det er heller ikke utenkelig at Norge og andre NATO-land vil være imot bruk av atomvåpen i europeiske områder, mens USA vil kunne finne det militærstrategisk nødvendig. Da vil ikke Norge – i henhold til avtalen – ha mulighet til å motsette seg amerikanske ønsker.
…
…. Dermed gis amerikanske militærstrategiske hensyn konsekvent forrang framfor norske lover og internasjonale forpliktelser. Ikke en gang NATO er en mulig ankeinstans!
…
Artikkel III pkt. 3 åpner for tilgang og bruk for amerikanske styrker og kontraktører til offentlige og private veier og landingsplasser som ikke (vår utheving) er en del av et omforent område.
…
Artiklene VI og XI gir amerikanske styrker rett til å treffe tiltak for å gjenopprette orden, for å beskytte amerikanske styrker, for å sikre fri forflytning av styrker og alle slags fartøyer og bruk, drift, forsvar av og kontroll over omforente områder. I artikkel VI er det nedfelt at «i ekstraordinære tilfeller…..kan amerikanske styrker treffe nødvendige og forholdsmessige tiltak for å opprettholde eller gjenopprette sikkerhet, forsvar av og gjennomføring av amerikanske styrkers operasjoner.»
…
Sett i lys av manglende norsk vetorett, fraværende ankemulighet og alle pålegg om uhindret adgang, er myndighetsoverdragelsen svært omfattende – og ikke så bagatellmessige som regjeringen gir uttrykk for. [min utheving]

Så følger flere avsnitt det er vel verdt å se på under overskriftene:

  • Miljøtrussel og belastninger for lokalbefolkningen
  • Basene og vår matsikkerhet
  • Miljøfiendtlige og ikke bærekraftige arbeidsplasser
  • Krav om ærlig offentlig informasjon og åpne demokratiske samtaler om USA-basene

Hvorfor skjer dette?

Økonomisk og diplomatisk er USA ikke ikke lenger “the boss” i verdenspolitikken. Dette er blitt overmåte klart i kjølvannet av Ukraina-krigen. Ved å presse Ukraina til å la være å signere fredsavtalene i mars og april 2022, ved å iverksette stålharde økonomiske sanksjoner mot Russland – kort sagt med en del himmelropende feilvurderinger – har USA/NATO presset Kina og Russland til å skrinlegge tidligere motsetninger.

Dersom USA skal klare å knekke hovedkonkurrenten Kina, må de gjøre det militært. De vil nå måtte omringe en to-hodet mastodont. Russlands vitale organer er i Europa. St.Petersburg er sågar bare noen mil fra to EU land. USA vil angripe fra Europa, ikke minst fra sine baser i Skandinavia for å forhindre Russland i å komme Kina til unnsetning når USA angriper der. Internt i USA vil ikke dette bli særlig problematisk da krigen ikke vil bli utkjempet på amerikansk jord. USA har nok av unge mannlige immigranter uten fremtid som de kan sende av gårde.

Poenget mitt her – og det kan ikke understrekes nok – er at hensikten til de USAnske basene på norsk jord er ikke å forsvare Norge men å gjenopprette USAnsk hegemoni.

Vi kan jo selvfølgelig håpe at det ikke blir verdenskrig. Men diplomatiske løsninger er ikke USAs spesiale. De pleier heller å satse på “destabiliseringsoperasjoner”, kupp, bestikkelser, økonomiske sanksjoner osv. Overfor sin egen befolkning og befolkningen i allierte land satser de på omdefinering (“reframing”) og metoder kjent fra Orwell’s 1984, nemlig “memory holes” og “doublethink”.

De har imidlertid foreløpig ikke klart å kappe hverken det ene eller det andre av mastodontens hoder. Alternativet til full krig på Europeisk jord er altså ydmykt å erkjenne at USAs tid som “boss” er over. Jeg hadde nært sagt “det er lov å håpe”. Men er det det? Er det lov, eller er det farlig naivt?