I dag er det politisk korrekt å være kritisk til Irak-krigen. Det skyldes kanskje hovedsakelig at den ble igangsatt på feilaktige premisser: Det var noen statsoverhoder som med vitende og vilje løy. Det liker vi dårlig. Vi vil derfor helst tro at den løgnen var et enkelttilfelle.

Men akk, det er ikke bare uskikkelige barn som lyver, ikke bare utro menn/kvinner og fyllesjuke arbeidstakere; (“jeg hadde vondt i halsen/ryggen/sjelen…) Også politikere lyver – juger – iskaldt og proft. Desto lenger de har vært i gamet, desto lettere er det for dem å lyve. Også her i Norge. Det er på tide vi tar det innover oss at også våre politikere juger.

Joda, til å begynne med kjemper de kanskje ærlig for én eller flere saker, men med tiden skjer det gjerne noe med dem. Det ville muligens også ha skjedd med meg. Tenk bare på en arbeidsplass: Dersom vi har det bra på jobben, forsvarer vi bedriften vi jobber på gjennom tykt og tynt. Vi innrømmer ikke stort av det som er betenkelig. Vi tilhører et “vi”, og vi trenger ikke en gang fortelles at “svik” straffes, lojalitet belønnes.

USAnske politikere juger imidlertid langt mer hemningsløst enn de norske, delvis fordi kampen om posisjonene er hardere der enn her. Uten støtte (“sponsing”) fra pengemakten vil en politiker der ikke bli sett av Pressen, og uten god pressedekning har han/hun ingen sjanser, (pressen eies av pengemakten og kontrolleres, særlig i disse dager når det er så mye “fake news”, også av sikkerhetsmyndighetene.)

Dette var en lang innledning for å forklare at hvis du googler ” Iraq + 20 years ” så vil du ikke finne mye selvkritikk fra de USAnske myndighetene om den tragedien de påførte et av de eldste landene i verden. I den grad du finner selvkritikk, gjelder det den gigantiske løgnen, som jo ganske snart ble avslørt. Men så fortsatte USA å juge og gjør det enda: Vi gjeninnførte “demokrati”, sier de den dag i dag.

William Blum skriver om okkupasjonen av Irak i kapittel 3 i America’s Deadliest Export: Democracy. Hvis du ikke har råd til å kjøpe boka, kan du finne den her. Beskrivelsen hans er til å gråte over.

Før 2003, tross de svært skadelige økonomiske sanksjonene landet ble underlagt av USA, var Irak i likhet med Libya et rikt og relativt sekulært, velfungerende land. Saddam Hussein klarte, igjen i likhet med Gaddafi, å forhindre sekteriske grupper fra å gå i strupen på hverandre.

Begge mennene var riktignok autoritære, men for å sitere en AlJazeera-kilde om situasjonen i Irak: “Det er nå mange aktører med våpen og makt over oss. I stedet for én diktator som vi hadde før, har vi nå hundrevis.”

USAs krig mot Saddam Hussein og kaoset etter at han var blitt drept, førte til at hundretusenvis av mennesker ble drevet på flukt, mord ble institusjonalisert, uvurderlige kulturskatter ble ranet eller lagt i grus. Et godt fungerende helsevesen og utdanningstilbudet, som også var tilgjengelig for kvinner, brøt sammen.

Avsnittet jeg nettopp skrev lyder kanskje kjent for deg? Du har hørt det før? Men jeg tipper på at du tviler på at landet virkelig hadde et skikkelig helsevesen og utdanningssystem. (Faktisk hadde det et relativt oppegående rettsvesen også. Og religionsfrihet!) Det var jo ikke det avisene fortalte oss den gang. Det de sa var at Saddam Hussein var et monster. Punktum.

Du vet at Iraq og Iran er sivilisasjonens vugge. Det er skattene fra vugge-tiden som under og etter USAs okkupasjon (2003-2011) er blitt ranet eller lagt i grus ifølge samme AlJazeera-artikkel. Ifølge Blum skyldtes plyndringen og hærverket mot det “som kanskje var verdens største arkiv over menneskehetens fortid” at det USAnske militæret ikke kunne avse mannskap til å vokte det, da det var opptatt av å beskytte “egne” nye oljeskatter.

I det hele tatt beskriver Blum den USAnske okkupasjonen som det reneste terrorvelde. Soldater brøt seg inn i hus og hjem, hentet ut menn, ydmyket kvinner. Av institusjoner for høyere utdanning ble 84 % plyndret og ødelagt. Forekomsten av misdannelser og hjertefeil blant nyfødte eksploderte, særlig i Falluja, mens voksne og barn måtte rett som det er få amputert armer og/eller ben (som i Gaza).

Blum siterer en høytstående offiser som uttalte i 2011, mens de USAnske troppene belager seg på å forlate landet: “De fleste forstår ikke hva vi har vært med på her: Som nasjon har vi gjort noe ganske enestående. Vi har frigjort et folk og gitt landet deres tilbake til dem.”

“Ja det er ganske så eventyrlig, kan man si,” tilføyer en ung soldat. “Vi kommer til å nevnes i historiebøkene.”

I dag er religionsfrihet en sagablott og kvinners frie utfoldelse likeså.

Og det er nettopp slik vi må forstå Irak-okkupasjonen: tredimensjonalt. På den ene aksen hva okkupanten faktisk gjorde, på den andre hvordan de USAnske myndighetene fremstilte USAs rolle (narrativet), og så: Det som ble det irakiske folkets skjebne – ødeleggelsen av liv og land.

Det var ingen internt fordrevne mennesker da USA invaderte i 2003, men det var 2,6 millioner av dem i 2007. Antallet flyktninger til andre land var i tillegg 2,3 millioner. Jordan og Syria tok imot 80 % av dem i perioden 2006 til 2011. Syria! (Nok et offer for USAs demokratiseringsiver, men vi tar den historien en annen gang.) Blant dem som flyktet fra Irak var ca. 50 % av landets leger. (kilde: AlJazeera)

Jeg tviler ikke på at Saddam Hussein kan ha vært psykopat. Jeg tenker imidlertid at også Genocide Joe (Biden) og vår egen Jens Stoltenberg kan være psykopater. Forskjellen mellom Jens og Saddam er at Jens-prat er politisk korrekt her i Norge.

9/11-angrepene ble skjellsettende for USA og muliggjorde aksept for omfattende overvåking av den jevne borgers kommunikasjon. Lammet av sjokk aksepterte de folkevalgte urettmessige okkupasjoner av fjerne land, fra 2003 til 2011 for Iraks del, og til 2022 for Afghanistans del.

En svært interessant rapport How death Outlives War, publisert av Watson Institute ved Brown University handler blant annet om konsekvensene av flere av invasjonene, krigene, og bombetoktene USA fikk underholde seg med etter 9/11, mens landets folk spurte seg: “Why do they hate us so?”

Osama Bin Laden prøvde forresten å besvare det spørsmålet i 2002, i et brev. De aller færreste fikk se brevet inntil ganske nylig, da det plutselig dukket opp og ble “viralt” på TikTok som følge av det som skjer i Gaza. (TikTok ble beordret til å fjerne det.)

Det amerikanske folket betaler skattene som finansierer flyene som bomber oss i Afghanistan, stridsvognene som raserer våre hjem i Palestina, militæret som okkuperer våre områder i Persiabukta og flåten som overvåker blokaden av Irak. Det amerikanske folket er altså ikke uskyldig…
…
Den amerikanske regjeringen og pressen nekter å besvare [folkets] spørsmål: “Hvorfor angrep de oss i New York og i Washington?”
…

Hvis Sharon* fortoner seg for Bush som en fredens mann, er også vi fredens menn!!! Amerika forstår ikke høvisk adferd, så vi retter oss til dere på et språk dere forstår.

[Sharon var ansvarlig for massakre i flyktningeleirene Sabra og Shatilla i Libanon i 1982]

Newsweek (min oversettelse)

Heller ikke norske aviser er spesielt interessert i å belyse ettervirkningene av USAs utenrikspolitikk. Dermed får ikke vi, norske velgere, innsikt i hva vi er med på.

Når et land blir brutt ned, leser vi i ovennevnte rapport, er det særlig barna som blir skadelidende, grunnet ernæringssvikt, vannmangel og ubehandlede smittsomme sykdommer og diaré.

Samtidig råder lovløshet både i Libya og Iraq og folk blir stadig drept. Nøyaktig antall drepte under selve okkupasjonen, den påfølgende IS-tiden og fram til nå, er omdiskutert og kanskje ikke en gang fryktelig interessant. Hovedpoenget er at i et nedbrutt samfunn råder lovløsheten. Den 27. april i år ble f.eks. 24 deltakere i et bryllup drept.

Nordmenn vet riktignok at det har vært spesielt ille i Jemen. Men jeg for min del visste ikke følgende:

…. den USA-støttede koalisjonen mellom Saudi-Arabia og Emiratene har gjennomført flyangrep på gårder, vannverk, fiskebåter. Dermed har de ødelagt eller skadet jordbruksområder, vanningsanlegg, kveg, matvarer, infrastruktur for vann og fiskeutstyr.

How death Outlives War,(min oversettelse)

Dette følger samme mønster som vi ser i Gaza: Selve folket skal sultes i hjel.

Det mest tragiske ved denne tilnærmingen til krig fremkommer, etter min mening, i følgende graf som gjelder for årene 2020 til 2023. Kilde: How death Outlives War

“Stunting“, heter det, altså. Jeg har ikke funnet noe norsk ord for dette begrepet.

Stunting er et resultat av kronisk underernæring, intrauterint og i tidlig barndom. Rammede barn vil muligens aldri nå full høyde og oppnå sitt kognitive potensial. De gjør det dårligere på skolen og får lavere inntekt som voksne.

Ifølge grafen kom Irak langt best ut av det. Rapporten forklarer at det skyldes at Irak i utgangspunktet hadde de langt beste forutsetningene – altså helsevesen, utdanning, infrastruktur. Afghanistan, som også vi har vært med på å prøve å “demokratisere” kommer langt verst ut tallmessig, mens rundt 40-50 % av Jemens 5-åringer er i katastrofal forfatning.

USA kaller dette “demokratisering”. Finnes det et mer dekkende ord, mon tro?