Vil vi dette?

Month: July 2024

Overmannet og underlegen

“Vesten”, dvs. USA og den lille klikken av USAs lydriker (ca. 15 % av verdens befolkning), kriger nå på to fronter: i Ukraina og i Midtøsten.

De fleste av oss som bor i et av USAs europeiske lydriker våknet brått da vi for to og et halv år siden lærte at krigen hadde nådd Europa ” for første gang siden annen verdenskrig”, som det het. (Vi hadde rent glemt av vi – NATO – utsatte Jugoslavia for 78 dagers bomberegn i 1999, noe som for øvrig gjorde slutt på Jugoslavia).

På trygg avstand har vi dessuten vært vitne til ufattelige grusomheter i Midtøsten siden 7. oktober 2023. Det ble sågar spredd rykter om at israelske barn var blitt halshugget, hvorpå Israel iverksatte en hevnaksjon av et slikt omfang at ingen kunne benekte dens uforholdsmessighet. Mange av oss har oftere enn en gang felt tårer over nyhetssendingene fra Aljazeera.

Nå er vi blitt vant til tanken om at det muligens venter oss en ny verdenskrig som høyst sannsynlig vil utløse bruk av taktiske kjernevåpen. Vi har også vent oss til tanken om den grufulle utryddelseskampanjen mot det palestinske folket, og vi ser at de som styrer de fleste av landene vi bor i, fortsetter i praksis å støtte Israel.

Vi forstår at innenfor demokratiets rammer, slik spillereglene er blitt forklart for oss, er det er absolutt ingenting “vi”, borgere i USAs lydriker, kan gjøre med hverken den ene eller den andre av disse fryktelige krigene Hva enten man stemmer på venstre- eller høyresiden spiller fint liten rolle. Demonstrasjoner fører ingensteds hen, mens DNB hadde et resultat på 13,5 milliarder, Telenor hadde et driftsresultat på 4,4 mrd, Orklas resultat var på 2,6 mrd. bare i løpet av ett — siste — kvartal! Statkraft betaler svimlende bonuser kan vi lese.

Alt dette , vel og merke, i en AP-ledet regjeringstid. Vi er slått ut. Og vi holder kjeft.

En kyniker vil kanskje forklare vår taushet med at de to krigene har tapt sin underholdningsverdi. Jeg ser annerledes på det: apati er uttrykk for avmakt.

Ordet “Demokrati” brukes i festtaler og aviskronikker som markørord. “Obs dere: Vi lever i et demokrati og derfor plikter vi å tenke slik og sånn.” Men lever vi virkelig i et demokrati?

Jeg kan ikke gjenta det ofte nok: Les 1984 av George Orwell!

***

Jeg er nok ikke særlig kvikk, er jeg redd. Jeg var lat på skolen og hadde middels gode karakterer. Jeg var veloppdragen mot lærerne, som jeg ofte likte godt, og det falt meg aldri inn å gjøre opprør.

Etterhvert som jeg ble eldre meldte ærgjerrigheten seg riktignok på den akademiske fronten, dog aldri i den grad at jeg ønsket å bryte lydmuren.

I 1986, da USA fikk det for seg at de skulle bombe Libya – ja, just det – ble jeg rystet. Mer enn det, jeg ble stum av sinne. Jeg hadde ikke fått med meg den delen av pensum som forklarer at USA kan bombe hvem/hva/når de måtte ønske. Jeg holdt på med melkinga, husker jeg, og hørte nyheten på fjøsradioen. Stum av sinne, som sagt, laget jeg et sint lite dikt mens jeg fortsatte med arbeidet. Melodien kom av seg selv i det jeg hveste ordene inn i kuenes flanker. Om og om igjen hveste jeg de 3 små versene til jeg hadde avsluttet økta.

På den tiden abonnerte jeg på Newsweek og anså meg som relativt opplyst ang. verdenssituasjonen. Men som vi nå vet, er det ikke fra USAnsk presse vi kan lære om verden. Tvert i mot. Til tross for bombingen av Libya skjønte jeg ikke det. Ikke da.

Uansett fikk jeg snart mer enn nok annet å tenke på: studier, arbeid, barn osv. Og så kom jo Clinton.

De fleste av oss her til lands visste at Republikanerne var de som ville forby fagforeninger, bombe kommunister nord og ned og drepe de svarte. Det var de som var “skurkene”. Merk at der hvor man utpeker “skurker”, utpeker man også helter. Men ingen av oss hadde lært på skolen å være på vakt mot skurk-og-helt-fremstillinger. Jeg tipper man enda ikke advarer elever mot manikeisme.

Bare mye, mye senere, ikke minst takket være den fremragende USAnske dokumentaren Inside Job, forsto jeg at Clinton langt på vei var skyld i den fryktelige finanskrisen som skaket verden i 2008. Ja, hele verden ble tungt skadelidende. Og Clinton var den som beordret bombingen av Jugoslavia, i EUROPA, i 1999.

Men Clinton var ikke verst på trompeten sin, og han hadde et avvæpnende smil. Ja, jeg er ikke bedre enn som så: Jeg syntes han var sjarmerende. Og Obama var sjarmerende. Sjarm er Det demokratiske partiets inngangsbillett til Det hvite hus.

På denne siden av Atlanteren ga vi republikanerne skylden for alt det gale USA gjorde. Vi? Jeg! Jeg var blind. Jeg hadde svelget en fortelling om skurker og helter. Det vel og merke til tross for at jeg allerede i 2014 leste Thomas Pikettys Capitalism in the 21st Century, en høflig og ganske stillfaren brannbombe av en bok. Jeg leste sågar oppfølgeren Capital and Ideology (2020). Da, i det minste, i 2020, burde jeg ha forstått tegninga.

Men det manglet enda noen brikker, som først falt på plass mens de daglige massakrene i Gaza falt sammen med Ukrainakrigen.

Jeg var nok ikke den eneste, da, som endelig lærte, forbløffende nok av USA, at

Rule of Law is bullshit

Pressen som har bidratt alt den kan til rule-of-Law-myten, som dolket Assange i ryggen og som hvileløst kolporterer USA/NATO-propaganda, har også fått passet sitt påskrevet;

Freedom of the press in the West is bullshit

Demokrati er slett ikke noe å kimse over, tvert i mot. Det er noe å kjempe for. Men man kan virkelig spørre seg om det å sortere sedler fra tømte valgurner hvert fjerde år holder som betingelse for å definere et styresett som demokratisk. Er det ikke heller en lur måte å skjule at vi borgere til syvende og sist ikke har noe vi skal ha sagt om hva som skjer med vårt land?

Vi ønsker å tro at vi styres til vårt eget beste, med kløkt. En psykodynamisk terapeut kunne finne på å påstå at de fleste voksne fortsatt lengter etter å bli holdt i hånden av kjærlige foreldre. Akk, våre “foreldre” er ikke opptatt av vårt men av sitt “eget beste”. Hva enten de er fra venstre- eller høyresiden, enten de heter AP eller Høyre, Labour eller Tory, Republican eller Democrat så er målet deres til syvende og sist alltid det samme: på den ene eller andre måten å forevige status quo, det vil si oligarkiets vedvarende herredømme.

Kort om valget i Storbritannia

Storbritannia har 650 valgkretser. Den som har flest stemmer i en valgkrets vinner den tilsvarende plassen i Parlamentet. Det omtales ofte som et winner-takes-all-system. Det er mao. ikke nødvendigvis samsvar mellom et partis antall folkevalgte og antall mottatte stemmer i et valg.

Selv om det finnes et mylder av partier, står kampen derfor nesten alltid mellom de to største. Mindre partier slipper knapt nok inn i Parlamentet, slik at retorikken som føres fra landets viktigste talerstol oppleves som en serie gamle opptak. Ikke rart at valgdeltakelsen nå var på bare 60 % (68.8 % i 2017 og 67.3 % i 2019).

Media presenterer valgresultatet som en stor seier for Labour, og jo visst “vant” de. Men som noen skriver: man stemte ikke så mye for Labour som mot de konservative.

Det kommer klarest fram i at støtten til Labour har falt bemerkelsesverdig de siste årene.

  • Under Corbyn i 2017 fikk Labour 12,8 millioner stemmer
  • Under Corbyn i 2019 fikk Labour færre stemmer fordi arbeidsfolk i industribyene stemte for Brexit – altså Boris Johnson. Labour fikk da bare 10,2 millioner stemmer
  • Nå fikk Labour 9,6 millioner stemmer.

Dette må vel helst bety at arbeidsfolk ikke tror på Starmer, selv om han lover å styrke helsevesenet og bekjempe dyrtida, og selv om han later som om han ikke vil melde landet inn i EU igjen. Det vil imidlertid Liberal Democrats, som ikke pretenderer å tale til arbeidsfolk, og som med 12.2 % av stemmene økte antall seter i Parliamentet fra 8 til 71. (Her en kort forklaring fra AlJazeera om hva partiene står for.)

Det høyre-ekstreme Reform (ledet av Nigel Farage) blir nå for første gang representert i Parlamentet. Merk at partiet fikk hele 14,3 % av stemmene, mange flere enn Liberal Democratsog er dermed landets tredje mest populære parti. Likevel fikk de bare 5 representanter inn i Parlamentet.

© 2024 Krigsfrykt

Theme by Anders NorenUp ↑