Storbritannia har 650 valgkretser. Den som har flest stemmer i en valgkrets vinner den tilsvarende plassen i Parlamentet. Det omtales ofte som et winner-takes-all-system. Det er mao. ikke nødvendigvis samsvar mellom et partis antall folkevalgte og antall mottatte stemmer i et valg.
Selv om det finnes et mylder av partier, står kampen derfor nesten alltid mellom de to største. Mindre partier slipper knapt nok inn i Parlamentet, slik at retorikken som føres fra landets viktigste talerstol oppleves som en serie gamle opptak. Ikke rart at valgdeltakelsen nå var på bare 60 % (68.8 % i 2017 og 67.3 % i 2019).
Media presenterer valgresultatet som en stor seier for Labour, og jo visst “vant” de. Men som noen skriver: man stemte ikke så mye for Labour som mot de konservative.
Det kommer klarest fram i at støtten til Labour har falt bemerkelsesverdig de siste årene.
- Under Corbyn i 2017 fikk Labour 12,8 millioner stemmer
- Under Corbyn i 2019 fikk Labour færre stemmer fordi arbeidsfolk i industribyene stemte for Brexit – altså Boris Johnson. Labour fikk da bare 10,2 millioner stemmer
- Nå fikk Labour 9,6 millioner stemmer.
Dette må vel helst bety at arbeidsfolk ikke tror på Starmer, selv om han lover å styrke helsevesenet og bekjempe dyrtida, og selv om han later som om han ikke vil melde landet inn i EU igjen. Det vil imidlertid Liberal Democrats, som ikke pretenderer å tale til arbeidsfolk, og som med 12.2 % av stemmene økte antall seter i Parliamentet fra 8 til 71. (Her en kort forklaring fra AlJazeera om hva partiene står for.)
Det høyre-ekstreme Reform (ledet av Nigel Farage) blir nå for første gang representert i Parlamentet. Merk at partiet fikk hele 14,3 % av stemmene, mange flere enn Liberal Democratsog er dermed landets tredje mest populære parti. Likevel fikk de bare 5 representanter inn i Parlamentet.
Leave a Reply