Vil vi dette?

Category: demokrati

Overmannet og underlegen

“Vesten”, dvs. USA og den lille klikken av USAs lydriker (ca. 15 % av verdens befolkning), kriger nå på to fronter: i Ukraina og i Midtøsten.

De fleste av oss som bor i et av USAs europeiske lydriker våknet brått da vi for to og et halv år siden lærte at krigen hadde nådd Europa ” for første gang siden annen verdenskrig”, som det het. (Vi hadde rent glemt av vi – NATO – utsatte Jugoslavia for 78 dagers bomberegn i 1999, noe som for øvrig gjorde slutt på Jugoslavia).

På trygg avstand har vi dessuten vært vitne til ufattelige grusomheter i Midtøsten siden 7. oktober 2023. Det ble sågar spredd rykter om at israelske barn var blitt halshugget, hvorpå Israel iverksatte en hevnaksjon av et slikt omfang at ingen kunne benekte dens uforholdsmessighet. Mange av oss har oftere enn en gang felt tårer over nyhetssendingene fra Aljazeera.

Nå er vi blitt vant til tanken om at det muligens venter oss en ny verdenskrig som høyst sannsynlig vil utløse bruk av taktiske kjernevåpen. Vi har også vent oss til tanken om den grufulle utryddelseskampanjen mot det palestinske folket, og vi ser at de som styrer de fleste av landene vi bor i, fortsetter i praksis å støtte Israel.

Vi forstår at innenfor demokratiets rammer, slik spillereglene er blitt forklart for oss, er det er absolutt ingenting “vi”, borgere i USAs lydriker, kan gjøre med hverken den ene eller den andre av disse fryktelige krigene Hva enten man stemmer på venstre- eller høyresiden spiller fint liten rolle. Demonstrasjoner fører ingensteds hen, mens DNB hadde et resultat på 13,5 milliarder, Telenor hadde et driftsresultat på 4,4 mrd, Orklas resultat var på 2,6 mrd. bare i løpet av ett — siste — kvartal! Statkraft betaler svimlende bonuser kan vi lese.

Alt dette , vel og merke, i en AP-ledet regjeringstid. Vi er slått ut. Og vi holder kjeft.

En kyniker vil kanskje forklare vår taushet med at de to krigene har tapt sin underholdningsverdi. Jeg ser annerledes på det: apati er uttrykk for avmakt.

Ordet “Demokrati” brukes i festtaler og aviskronikker som markørord. “Obs dere: Vi lever i et demokrati og derfor plikter vi å tenke slik og sånn.” Men lever vi virkelig i et demokrati?

Jeg kan ikke gjenta det ofte nok: Les 1984 av George Orwell!

***

Jeg er nok ikke særlig kvikk, er jeg redd. Jeg var lat på skolen og hadde middels gode karakterer. Jeg var veloppdragen mot lærerne, som jeg ofte likte godt, og det falt meg aldri inn å gjøre opprør.

Etterhvert som jeg ble eldre meldte ærgjerrigheten seg riktignok på den akademiske fronten, dog aldri i den grad at jeg ønsket å bryte lydmuren.

I 1986, da USA fikk det for seg at de skulle bombe Libya – ja, just det – ble jeg rystet. Mer enn det, jeg ble stum av sinne. Jeg hadde ikke fått med meg den delen av pensum som forklarer at USA kan bombe hvem/hva/når de måtte ønske. Jeg holdt på med melkinga, husker jeg, og hørte nyheten på fjøsradioen. Stum av sinne, som sagt, laget jeg et sint lite dikt mens jeg fortsatte med arbeidet. Melodien kom av seg selv i det jeg hveste ordene inn i kuenes flanker. Om og om igjen hveste jeg de 3 små versene til jeg hadde avsluttet økta.

På den tiden abonnerte jeg på Newsweek og anså meg som relativt opplyst ang. verdenssituasjonen. Men som vi nå vet, er det ikke fra USAnsk presse vi kan lære om verden. Tvert i mot. Til tross for bombingen av Libya skjønte jeg ikke det. Ikke da.

Uansett fikk jeg snart mer enn nok annet å tenke på: studier, arbeid, barn osv. Og så kom jo Clinton.

De fleste av oss her til lands visste at Republikanerne var de som ville forby fagforeninger, bombe kommunister nord og ned og drepe de svarte. Det var de som var “skurkene”. Merk at der hvor man utpeker “skurker”, utpeker man også helter. Men ingen av oss hadde lært på skolen å være på vakt mot skurk-og-helt-fremstillinger. Jeg tipper man enda ikke advarer elever mot manikeisme.

Bare mye, mye senere, ikke minst takket være den fremragende USAnske dokumentaren Inside Job, forsto jeg at Clinton langt på vei var skyld i den fryktelige finanskrisen som skaket verden i 2008. Ja, hele verden ble tungt skadelidende. Og Clinton var den som beordret bombingen av Jugoslavia, i EUROPA, i 1999.

Men Clinton var ikke verst på trompeten sin, og han hadde et avvæpnende smil. Ja, jeg er ikke bedre enn som så: Jeg syntes han var sjarmerende. Og Obama var sjarmerende. Sjarm er Det demokratiske partiets inngangsbillett til Det hvite hus.

På denne siden av Atlanteren ga vi republikanerne skylden for alt det gale USA gjorde. Vi? Jeg! Jeg var blind. Jeg hadde svelget en fortelling om skurker og helter. Det vel og merke til tross for at jeg allerede i 2014 leste Thomas Pikettys Capitalism in the 21st Century, en høflig og ganske stillfaren brannbombe av en bok. Jeg leste sågar oppfølgeren Capital and Ideology (2020). Da, i det minste, i 2020, burde jeg ha forstått tegninga.

Men det manglet enda noen brikker, som først falt på plass mens de daglige massakrene i Gaza falt sammen med Ukrainakrigen.

Jeg var nok ikke den eneste, da, som endelig lærte, forbløffende nok av USA, at

Rule of Law is bullshit

Pressen som har bidratt alt den kan til rule-of-Law-myten, som dolket Assange i ryggen og som hvileløst kolporterer USA/NATO-propaganda, har også fått passet sitt påskrevet;

Freedom of the press in the West is bullshit

Demokrati er slett ikke noe å kimse over, tvert i mot. Det er noe å kjempe for. Men man kan virkelig spørre seg om det å sortere sedler fra tømte valgurner hvert fjerde år holder som betingelse for å definere et styresett som demokratisk. Er det ikke heller en lur måte å skjule at vi borgere til syvende og sist ikke har noe vi skal ha sagt om hva som skjer med vårt land?

Vi ønsker å tro at vi styres til vårt eget beste, med kløkt. En psykodynamisk terapeut kunne finne på å påstå at de fleste voksne fortsatt lengter etter å bli holdt i hånden av kjærlige foreldre. Akk, våre “foreldre” er ikke opptatt av vårt men av sitt “eget beste”. Hva enten de er fra venstre- eller høyresiden, enten de heter AP eller Høyre, Labour eller Tory, Republican eller Democrat så er målet deres til syvende og sist alltid det samme: på den ene eller andre måten å forevige status quo, det vil si oligarkiets vedvarende herredømme.

Kort om valget i Storbritannia

Storbritannia har 650 valgkretser. Den som har flest stemmer i en valgkrets vinner den tilsvarende plassen i Parlamentet. Det omtales ofte som et winner-takes-all-system. Det er mao. ikke nødvendigvis samsvar mellom et partis antall folkevalgte og antall mottatte stemmer i et valg.

Selv om det finnes et mylder av partier, står kampen derfor nesten alltid mellom de to største. Mindre partier slipper knapt nok inn i Parlamentet, slik at retorikken som føres fra landets viktigste talerstol oppleves som en serie gamle opptak. Ikke rart at valgdeltakelsen nå var på bare 60 % (68.8 % i 2017 og 67.3 % i 2019).

Media presenterer valgresultatet som en stor seier for Labour, og jo visst “vant” de. Men som noen skriver: man stemte ikke så mye for Labour som mot de konservative.

Det kommer klarest fram i at støtten til Labour har falt bemerkelsesverdig de siste årene.

  • Under Corbyn i 2017 fikk Labour 12,8 millioner stemmer
  • Under Corbyn i 2019 fikk Labour færre stemmer fordi arbeidsfolk i industribyene stemte for Brexit – altså Boris Johnson. Labour fikk da bare 10,2 millioner stemmer
  • Nå fikk Labour 9,6 millioner stemmer.

Dette må vel helst bety at arbeidsfolk ikke tror på Starmer, selv om han lover å styrke helsevesenet og bekjempe dyrtida, og selv om han later som om han ikke vil melde landet inn i EU igjen. Det vil imidlertid Liberal Democrats, som ikke pretenderer å tale til arbeidsfolk, og som med 12.2 % av stemmene økte antall seter i Parliamentet fra 8 til 71. (Her en kort forklaring fra AlJazeera om hva partiene står for.)

Det høyre-ekstreme Reform (ledet av Nigel Farage) blir nå for første gang representert i Parlamentet. Merk at partiet fikk hele 14,3 % av stemmene, mange flere enn Liberal Democratsog er dermed landets tredje mest populære parti. Likevel fikk de bare 5 representanter inn i Parlamentet.

FOR: Rettferdighet og fred

Det er blitt klart for lærd og leg at Ukraina taper krigen mot Russland. Så hva gjør vi da? Det stadig flere statsoverhoder anbefaler, er…
– forresten, jeg trenger sikkert ikke fortelle deg det alle kan se i pressen.

Mangfoldige titusener er blitt drept på begge sider. Flest ukrainere. Utallige amputerte lemmer, flest ukrainske. Denne krigen har mye til felles med første verdenskrig (marerittet): skyttergraver, uke etter uke etter måned i en fortvilet stilling, en stilling ukrainerne vet er fortvilet. Hva slags menn er det som til slutt vil kunne vende hjem, hvis våre statsoverhoder noensinne tillater dem det?

Så hvorfor vil statsoverhodene trappe opp krigen til et nytt nivå? Hvorfor vil de risikere verdenskrig og bruk av kjernefysiske våpen? Hvorfor vil de ikke forhandle om fred?

De tok så fryktelig feil allerede i 2014 og igjen i 2021-22? Hvordan kan vi stole på deres dømmekraft? De har kun utvist ønsketenkning og kynisk naivitet?

Fremfor alt: Hvorfor får ikke folk som jeg komme til orde i aviser som Klassekampen, Aftenposten, VG… ? Jeg har faktisk langt mer kunnskap om både Ukraina og Russland enn de aller fleste som uttrykker seg i nevnte aviser. Og jeg har, ikke minst, ganske god kjennskap til USAs utenrikspolitikk siden annen verdenskrig.

Oppsummert:

  • Hvorfor er det ingen debatt om Norges våpenleveranser til Ukraina, våpen som Norge nå samtykker i at Ukraina får rette mot mål langt inne i Russland? (Norge gjør seg da til en “angripende” part).
  • Hvorfor er det ingen debatt om de 12 USAnske basene?
  • Hvorfor er målet “fred” om Ukraina ikke på dagsorden i Norge?

Hva slags land er vi blitt?

Ikke bare blir USAnske baser i Norge russiske bombemål (siden de jo truer Russland), men pressefriheten vår er plutselig aldeles kansellert. Disse to sakene (Ukraina, USA-baser) skal ikke drøftes, ikke analyseres, ikke gås etter i sømmene. Er vi et demokrati? Eller er vi et lydrike?

Det siste året har jeg merket meg at det ikke lenger er vanskelig å treffe slekt og gamle venner: Jeg har ikke trengt å holde tett om mine meninger for vennskapets skyld (jeg tapte en av mine beste venner straks etter Russlands invasjon i 2022). Ukraina blir rett og slett ikke nevnt av noen. Gaza blir heller ikke nevnt. “Krigen,” sier folk bare, og rister trist på hodet før de haster videre: “Så til noe helt annet”, sier de. Det kaller man god folkeskikk, ja, men er det bra? Bør vi ikke diskutere, selv om det blir krangel, om noe som er så til de grader viktig?

Den 25. mai skrev jeg: “Vi trenger et nytt parti”. Ja, det gjør vi virkelig! Og det finnes. Det er knøttlite, det er så, men det finnes: FOR.

Du mener kanskje at det allerede finnes et mylder av overflødige knøttsmå partier. Jeg kan ikke annet enn være enig, og jeg må understreke at jeg ikke er medlem i FOR. Jeg vet ikke mer om partiet enn det som står på nettsiden til FOR. Men det er godt mulig jeg melder meg inn der, selv om jeg ikke anser meg som “aktivist”.

Et parti som våger å sette ovennevnte spørsmål på dagsorden er viktig! Vi trenger i det minste en åpen og ærlig debatt. Man skal ikke måtte risikere å bli stemplet som Putin-/Hitler-tilhenger når man argumenterer mot NATO!

Norges forhold til stormaktene er, for å sitere Putin, “et eksistensielt spørsmål”. Vi bør etter min mening ha et mest mulig svalt men høflig forhold til dem alle. Andre er uenige. La oss i det minste diskutere saken på ærlig vis.

KONKLUSJON: Last ned “signaturskjema” for å tillate opprettelsen av partiet FOR. Hvert skjema har plass til 10 navn, men jeg antar det holder lenge med bare ett. Dessverre må det sendes med sneglepost – i konvolutt med frimerke og det hele. Last ned skjemaet, skriv ut skjemaet, fyll inn det de ber om, kjøp frimerke og konvolutt og send.
Når du har gjort det, har du slått et slag for presse- og informasjonsfrihet i Norge!

Og en ting til kan du gjøre hvis du virkelig vil sette deg inn i Ukraina-problematikken: FOR skal i Oslo holde et video-møte med tre ukrainske regimekritikere onsdag 12. juni kl. 18.00. Det er ikke ofte vi får høre fra ukrainske opposisjonelle, så det blir veldig interessant.

En liten semantisk uenighet

I dag er det politisk korrekt å være kritisk til Irak-krigen. Det skyldes kanskje hovedsakelig at den ble igangsatt på feilaktige premisser: Det var noen statsoverhoder som med vitende og vilje løy. Det liker vi dårlig. Vi vil derfor helst tro at den løgnen var et enkelttilfelle.

Men akk, det er ikke bare uskikkelige barn som lyver, ikke bare utro menn/kvinner og fyllesjuke arbeidstakere; (“jeg hadde vondt i halsen/ryggen/sjelen…) Også politikere lyver – juger – iskaldt og proft. Desto lenger de har vært i gamet, desto lettere er det for dem å lyve. Også her i Norge. Det er på tide vi tar det innover oss at også våre politikere juger.

Joda, til å begynne med kjemper de kanskje ærlig for én eller flere saker, men med tiden skjer det gjerne noe med dem. Det ville muligens også ha skjedd med meg. Tenk bare på en arbeidsplass: Dersom vi har det bra på jobben, forsvarer vi bedriften vi jobber på gjennom tykt og tynt. Vi innrømmer ikke stort av det som er betenkelig. Vi tilhører et “vi”, og vi trenger ikke en gang fortelles at “svik” straffes, lojalitet belønnes.

USAnske politikere juger imidlertid langt mer hemningsløst enn de norske, delvis fordi kampen om posisjonene er hardere der enn her. Uten støtte (“sponsing”) fra pengemakten vil en politiker der ikke bli sett av Pressen, og uten god pressedekning har han/hun ingen sjanser, (pressen eies av pengemakten og kontrolleres, særlig i disse dager når det er så mye “fake news”, også av sikkerhetsmyndighetene.)

Dette var en lang innledning for å forklare at hvis du googler ” Iraq + 20 years ” så vil du ikke finne mye selvkritikk fra de USAnske myndighetene om den tragedien de påførte et av de eldste landene i verden. I den grad du finner selvkritikk, gjelder det den gigantiske løgnen, som jo ganske snart ble avslørt. Men så fortsatte USA å juge og gjør det enda: Vi gjeninnførte “demokrati”, sier de den dag i dag.

William Blum skriver om okkupasjonen av Irak i kapittel 3 i America’s Deadliest Export: Democracy. Hvis du ikke har råd til å kjøpe boka, kan du finne den her. Beskrivelsen hans er til å gråte over.

Før 2003, tross de svært skadelige økonomiske sanksjonene landet ble underlagt av USA, var Irak i likhet med Libya et rikt og relativt sekulært, velfungerende land. Saddam Hussein klarte, igjen i likhet med Gaddafi, å forhindre sekteriske grupper fra å gå i strupen på hverandre.

Begge mennene var riktignok autoritære, men for å sitere en AlJazeera-kilde om situasjonen i Irak: “Det er nå mange aktører med våpen og makt over oss. I stedet for én diktator som vi hadde før, har vi nå hundrevis.”

USAs krig mot Saddam Hussein og kaoset etter at han var blitt drept, førte til at hundretusenvis av mennesker ble drevet på flukt, mord ble institusjonalisert, uvurderlige kulturskatter ble ranet eller lagt i grus. Et godt fungerende helsevesen og utdanningstilbudet, som også var tilgjengelig for kvinner, brøt sammen.

Avsnittet jeg nettopp skrev lyder kanskje kjent for deg? Du har hørt det før? Men jeg tipper på at du tviler på at landet virkelig hadde et skikkelig helsevesen og utdanningssystem. (Faktisk hadde det et relativt oppegående rettsvesen også. Og religionsfrihet!) Det var jo ikke det avisene fortalte oss den gang. Det de sa var at Saddam Hussein var et monster. Punktum.

Du vet at Iraq og Iran er sivilisasjonens vugge. Det er skattene fra vugge-tiden som under og etter USAs okkupasjon (2003-2011) er blitt ranet eller lagt i grus ifølge samme AlJazeera-artikkel. Ifølge Blum skyldtes plyndringen og hærverket mot det “som kanskje var verdens største arkiv over menneskehetens fortid” at det USAnske militæret ikke kunne avse mannskap til å vokte det, da det var opptatt av å beskytte “egne” nye oljeskatter.

I det hele tatt beskriver Blum den USAnske okkupasjonen som det reneste terrorvelde. Soldater brøt seg inn i hus og hjem, hentet ut menn, ydmyket kvinner. Av institusjoner for høyere utdanning ble 84 % plyndret og ødelagt. Forekomsten av misdannelser og hjertefeil blant nyfødte eksploderte, særlig i Falluja, mens voksne og barn måtte rett som det er få amputert armer og/eller ben (som i Gaza).

Blum siterer en høytstående offiser som uttalte i 2011, mens de USAnske troppene belager seg på å forlate landet: “De fleste forstår ikke hva vi har vært med på her: Som nasjon har vi gjort noe ganske enestående. Vi har frigjort et folk og gitt landet deres tilbake til dem.”

“Ja det er ganske så eventyrlig, kan man si,” tilføyer en ung soldat. “Vi kommer til å nevnes i historiebøkene.”

I dag er religionsfrihet en sagablott og kvinners frie utfoldelse likeså.

Og det er nettopp slik vi må forstå Irak-okkupasjonen: tredimensjonalt. På den ene aksen hva okkupanten faktisk gjorde, på den andre hvordan de USAnske myndighetene fremstilte USAs rolle (narrativet), og så: Det som ble det irakiske folkets skjebne – ødeleggelsen av liv og land.

Det var ingen internt fordrevne mennesker da USA invaderte i 2003, men det var 2,6 millioner av dem i 2007. Antallet flyktninger til andre land var i tillegg 2,3 millioner. Jordan og Syria tok imot 80 % av dem i perioden 2006 til 2011. Syria! (Nok et offer for USAs demokratiseringsiver, men vi tar den historien en annen gang.) Blant dem som flyktet fra Irak var ca. 50 % av landets leger. (kilde: AlJazeera)

Jeg tviler ikke på at Saddam Hussein kan ha vært psykopat. Jeg tenker imidlertid at også Genocide Joe (Biden) og vår egen Jens Stoltenberg kan være psykopater. Forskjellen mellom Jens og Saddam er at Jens-prat er politisk korrekt her i Norge.

9/11-angrepene ble skjellsettende for USA og muliggjorde aksept for omfattende overvåking av den jevne borgers kommunikasjon. Lammet av sjokk aksepterte de folkevalgte urettmessige okkupasjoner av fjerne land, fra 2003 til 2011 for Iraks del, og til 2022 for Afghanistans del.

En svært interessant rapport How death Outlives War, publisert av Watson Institute ved Brown University handler blant annet om konsekvensene av flere av invasjonene, krigene, og bombetoktene USA fikk underholde seg med etter 9/11, mens landets folk spurte seg: “Why do they hate us so?”

Osama Bin Laden prøvde forresten å besvare det spørsmålet i 2002, i et brev. De aller færreste fikk se brevet inntil ganske nylig, da det plutselig dukket opp og ble “viralt” på TikTok som følge av det som skjer i Gaza. (TikTok ble beordret til å fjerne det.)

Det amerikanske folket betaler skattene som finansierer flyene som bomber oss i Afghanistan, stridsvognene som raserer våre hjem i Palestina, militæret som okkuperer våre områder i Persiabukta og flåten som overvåker blokaden av Irak. Det amerikanske folket er altså ikke uskyldig…

Den amerikanske regjeringen og pressen nekter å besvare [folkets] spørsmål: “Hvorfor angrep de oss i New York og i Washington?”

Hvis Sharon* fortoner seg for Bush som en fredens mann, er også vi fredens menn!!! Amerika forstår ikke høvisk adferd, så vi retter oss til dere på et språk dere forstår.

[Sharon var ansvarlig for massakre i flyktningeleirene Sabra og Shatilla i Libanon i 1982]

Newsweek (min oversettelse)

Heller ikke norske aviser er spesielt interessert i å belyse ettervirkningene av USAs utenrikspolitikk. Dermed får ikke vi, norske velgere, innsikt i hva vi er med på.

Når et land blir brutt ned, leser vi i ovennevnte rapport, er det særlig barna som blir skadelidende, grunnet ernæringssvikt, vannmangel og ubehandlede smittsomme sykdommer og diaré.

Samtidig råder lovløshet både i Libya og Iraq og folk blir stadig drept. Nøyaktig antall drepte under selve okkupasjonen, den påfølgende IS-tiden og fram til nå, er omdiskutert og kanskje ikke en gang fryktelig interessant. Hovedpoenget er at i et nedbrutt samfunn råder lovløsheten. Den 27. april i år ble f.eks. 24 deltakere i et bryllup drept.

Nordmenn vet riktignok at det har vært spesielt ille i Jemen. Men jeg for min del visste ikke følgende:

…. den USA-støttede koalisjonen mellom Saudi-Arabia og Emiratene har gjennomført flyangrep på gårder, vannverk, fiskebåter. Dermed har de ødelagt eller skadet jordbruksområder, vanningsanlegg, kveg, matvarer, infrastruktur for vann og fiskeutstyr.

How death Outlives War,(min oversettelse)

Dette følger samme mønster som vi ser i Gaza: Selve folket skal sultes i hjel.

Det mest tragiske ved denne tilnærmingen til krig fremkommer, etter min mening, i følgende graf som gjelder for årene 2020 til 2023. Kilde: How death Outlives War

Stunting“, heter det, altså. Jeg har ikke funnet noe norsk ord for dette begrepet.

Stunting er et resultat av kronisk underernæring, intrauterint og i tidlig barndom. Rammede barn vil muligens aldri nå full høyde og oppnå sitt kognitive potensial. De gjør det dårligere på skolen og får lavere inntekt som voksne.

Ifølge grafen kom Irak langt best ut av det. Rapporten forklarer at det skyldes at Irak i utgangspunktet hadde de langt beste forutsetningene – altså helsevesen, utdanning, infrastruktur. Afghanistan, som også vi har vært med på å prøve å “demokratisere” kommer langt verst ut tallmessig, mens rundt 40-50 % av Jemens 5-åringer er i katastrofal forfatning.

USA kaller dette “demokratisering”. Finnes det et mer dekkende ord, mon tro?

© 2024 Krigsfrykt

Theme by Anders NorenUp ↑