I 2017 sendte en gruppe forhenværende medlemmer av USAs etterretningsapparat et notat til daværende president Trump.
Notatet var i praksis en advarsel, men advarselen er enda mer aktuell i dag enn i 2017. Notatet ble signert av 22 personer. (Titlene deres oversettes ikke til norsk.) Det er verdt å merke seg at flere av dem som underskrev, advarer nå igjen de USAnske myndighetene mot å la seg trekke inn i en krig mot Iran; hør f.eks. oberst Wilkerson her.
Oversatt fra:
Consortium News: When VIPS said Iran is not the threat the US says it is.
FRA: Etterretningsveteraner mot galskap [ VIPS]
NOTAT TIL: Presidenten
EMNE: Er Iran verdens fremste terror-sponsor?
DATO:21.12. 2017
OPPSUMMERING / BAKGRUNN
Herr President: Med uro har vi merket oss høylydte og opphissede uttalelser fra ledende medlemmer i ditt team som fremstiller Iran i skremmende ordelag. Uten innsikt i historikken vil den jevne amerikaner lett kunne overbevises om at Iran utgjør en overhengende trussel, og at det er ingen annen utvei for oss [i USA] enn å ty til militære grep.
Dette har vi sett før. For ti år siden, i 2007, vurderte president George W. Bush å gå til krig mot Iran men etterretningsanalytikere la fram en nasjonal etterretningsrapport som stakk hull på den rådende forestillingen om at Iran var i ferd med å skaffe seg kjernefysiske våpen. Rapporten konkluderte med at Iran hadde satt strek for det prosjektet i 2003.
I sine memoarer, Decision Points,viser W. Bush til de “forbløffende” etterretningsopplysningene som i sin tid stagget ham. Han stiller et retorisk spørsmål: “Hvordan i all verden skulle jeg kunne bruke militæret for å ødelegge kjernefysiske anlegg i et land som mitt eget etterretningsapparat forsikret ikke hadde noe program for å utvikle kjernefysiske våpen?”
Vi mener du nå står overfor en liknende situasjon. Men i stedet for påstanden om at Iran har kjernefysiske våpen, er påskuddet for å gå til krig nå at Iran er “verdens fremste terror-sponsor”. Denne påstanden stemmer ikke, noe vi her vil forklare.
***
En av løgnene som utbasuneres av begge de politiske partiene, med begeistret støtte fra en i hovedsak medgjørlig presse er at Iran er verdens fremste sponsor av terrorhandlinger.
I det nylig fremsatte dokumentet “Nasjonal sikkerhetsstrategi for 2018” slås det fast at:
Iran, verdens fremste statlige terror-sponsor, har utnyttet uroen for å øke sin innflytelse ved hjelp av samarbeidspartnere og stedfortredere, våpenspredning og økonomisk støtte… Iran fortsetter å stimulere voldsspiralen i regionen, og utsetter derved sivilbefolkningen for alvorlig fare.”
Slike synspunkter går igjen også i flere andre land i Midtøsten. Saudi Arabias utenriksminister Adel al-Jubeir uttalte for eksempel i Oktober 2014 at Iran “er den største sponsoren av terrorisme i hele verden og søker å destabilisere regionen”.
Han fant det opportunt å unnlate å nevne at 15 av de 19 terroristene som kapret flyene som angrep USA 11. september 2001 var fra Saudi Arabia, ikke Iran. Riktignok bidro Iran aktivt til terrorhandlinger for 20 år siden, men landet er ikke lenger spydspissen i global terrorisme. Ironisk nok, tilfaller den tvilsomme æren nettopp anklager-landet Saudi Arabia.
Fremstillingen av Iran som ” verdens fremste sponsor av terrorhandlinger” støttes ikke av fakta. Landet er skyldig i å ha brukt terrorisme som et nasjonalt politisk verktøy i fortiden, men Iran av 2017 er ikke Iran av 1981. Den gang, i republikkens barndom, sto iranske aktører regelmessig bak bilbomber, kidnappinger og drap av dissidenter og amerikanske borgere, men slik har det ikke vært på mange år. Til tross for at amerikanske talspersoner stadig hevder at Iran driver med terrorisme, er hendelsene som registreres av USAs utenriksdepartementet i oversikten over globale terrorismetrender kun sjelden utført av eller på vegne av Iran.
Irans forhold til Hezbollah har også endret seg radikalt. I republikkens første år var Hezbollah ofte en stedfortreder og underleverandør for Iran, men i løpet av de siste 20 årene er Hezbollah selv blitt en selvstendig politisk aktør. Det klarte å stanse Israels fremmarsj i sør-Libanon i 2006, noe som markerte et vannskille i Hezbollahs utvikling som militærmakt. Siden den gang har Hezbollah, som nå er en del av den libanesiske regjeringen, tatt avstand fra radikal, religiøst motivert vold, som jo kjennetegner Sunni-ekstremister som ISIS.
Irans asymmetriske tilsvar
Etter at Ayatollahen tok kontroll over Iran i 1979, vekket landets rolle i høyprofilerte terrorhandlinger forståelig nok sterk sinne i USA. Det gjaldt ikke minst bombingen av USAs ambassade i Teheran og gisseldramaet der og angrepet på marinens brakker i Libanon. Men slike angrep var ikke motivert primært av hat eller radikalisme. For Iran var terrorisme simpelthen et middel for å få inn knyttneveslag mot langt sterkere fiender, nemlig først og fremst USA, som støttet Irans nabo og fiende militært og med etterretning.
Samtidig var iranerne pragmatiske og hadde direktekontakt med Israel. Selv om mullaene fordømte Israel offisielt, tok landet til å begynne med gladelig imot hemmelig militærhjelp fra Israel.
Også Israel var pragmatisk. Lederne der vendte det døve øret til mullaene, men sendte støtte som bidrag til å motvirke trusselen fra den irakiske presidenten Saddam Hussein; et klassisk eksempel på at “min fiendes fiende er min venn”.
Den utbredte oppfatningen av at Iran er et arnested for fanatiske terrorister har blitt overskygget av Al Qaeda og andre radikale sunnimuslimske grupper siden bombingen i august 1998 av USAs ambassader i øst-Afrika.
USAs databaser over terrorangrep siden 2001 viser en dramatisk nedgang i iranske voldshandlinger og en tilsvarende oppsving av grufulle hendelser orkestrert av radikale sunnimuslimske grupper, som ikke er allierte med Iran. Ifølge den foreløpig siste utgaven av Global Terrorism Index, står fire grupper bak 74 % av alle dødsofre for terrorisme i 2015: Boko Haram, Al-Qaeda, Taliban og ISIS.
Av de 14 muslimske gruppene som USAs etterretning karakteriserer som aktivt fiendtlige mot USA er 13 sunnimuslimske og støttes ikke av Iran.
– ISIS (Sunni)
– Al-Nusra-fronten (Sunni)
– Al-Qa’ida sentralt (Sunni)
– Al-Qa’ida i Maghreb (Sunni)
– Al-Qa’ida i på den arabiske halvøya (Sunni)
– Boku Haram (Sunni)
– Al-Shabbab (Sunni)
– Khorassan gruppen (Sunni)
– Det muslimske brorskap (Sunni)
– Sayyaf Group i Filippinene (Sunni)
– Taliban i Pakistan og Afghanistan (Sunni)
– Lashgar i Taiba (Sunni)
– Jemaa Islamiya (Sunni)
– Houthi-bevegelsen (Shia)
Det siste terrorangrepet som krevde liv og som kan knyttes til Iran var bombingen i 2012 av en buss med israelske turister i Bulgaria. Dette avviket fra Irans linje i forhold til terrorisme var gjengjeldelse for Israels antatte rolle i drapet på fem iranske vitenskapsmenn engasjert i Irans kjernefysiske program. Drapene skjedde mellom januar 2010og januar 2012.
Det er ikke vanskelig å forestille seg raseriet og hevnlysten som ville ha skaket USA dersom landets borgere trodde at utenlandske agenter hadde tatt seg inn i landet og myrdet ingeniører og vitenskapsmenn sysselsatt med nasjonale forsvarsprosjekter.
Spesialoperasjoner
Det har vært terrorangrep inne i Iran som bærer USAs avtrykk. Boka Relentless Strike av Sean Naylor forteller om operasjoner utført av USAs Joint Special Operations Command (JSOC) i løpet av de siste 30 årene. Boka belyser en lite smigrende sannhet:
JSOC personalet samarbeidet med Mujahideen-e-Khalq (MEK), en militant iransk eksilgruppe med base i Irak. De var i opposisjon til ayatollah-regimet i Teheran. MEK var oppført i Utenriksdepartementets liste over terrororganisasjoner, men det forhindret ikke JSOC fra å anse gruppen som “en fiende av min fiende, altså min venn”.
“Dette var typer som kunne krysse grensen og som var villige til å hjelpe oss gjøre det vi ønsket å gjøre med Iran,” forteller en JSOC offiser.
MEK var altså definert som en terrorgruppe helt til USA bestemte at så lenge MEK var villig til å hjelpe til med å drepe iranere men ikke amerikanere, så var de ikke lenger terrorister. MEKs løpebane som terrororganisasjon er klar. Blant de mer enn et dusin hendelser i løpet av de siste 40 årene er følgende fire betegnende:
- På 70-tallet drepte MEK amerikanske sivilt og militært ansatte som arbeidet ved ulike forsvarsprosjekter i Teheran. De støttet overtakelsen i 1979 av USAs ambassade i Teheran.
- I 1981 sto MEK bak en bombe på hovedkontoret i til Det islamske republikanske partiet og i kontoret til statsministeren. 70 høytstående iranske embedsmenn ble drept, blant dem presidenten, statsministeren og lederen for Høyesterett.
- I april 1992 angrep MEK nærmest simultant iranske ambassader i 13 land. De viste dermed at de var i stand til å utføre storskala operasjoner globalt.
- I april 1999 hadde de som mål høytstående militære offiserer og drepte den nesthøyeste lederen i de iranske væpnede styrkene.
Til tross for denne historikken har fremstående politiske og militære personer i USA agitert på vegne av MEK, og det er de blitt rikt belønnet for.
De blindes politiske kurs
Den USA-drevne krigen i Irak i 2003 spilte ironisk nok en avgjørende positiv rolle for Iran. Landet kunne igjen ta sin plass som en regional stormakt. Saddam Hussein ble erstattet med Shia-muslimer som i årevis hadde vært flyktninger i Iran. Baath-partiets institusjoner, inkludert militæret, ble overtatt av irakere med sympatier til Iran.
Iran er nå sterkere enn Irak, og siden Atomavtalen med Iran ble inngått i 2015, har landet styrket økonomiske og andre bånd til NATO-allierte og andre viktige globale aktører, ikke minst Russland og Kina.
Offisielle uttalelser om kritisk nasjonal sikkerhet må underbygges av reelle fakta. Overdrivelser om Irans påståtte terrorisme kan virke mot sin hensikt. I den forbindelse viser vi spesielt til [FN]-ambassadør Nikki Haleys utsagn nylig om at det er vanskelig å oppdrive “en terrorgruppe i Midtøsten som ikke er overstrødd av iranske fingeravtrykk”. Sannheten er en helt annen. Flertallet av terrorgruppene i regionen er hverken Irans verk eller deres marionetter. ISIS, Al-Qaeda og Al-Nusra er tre av de mest markante.
Du har fremstilt deg selv som en som ikke vil akseptere status quo, men som våger å ytre ubehagelige sannheter og tale maktapparatet i mot. Du våget å si, da USA invaderte Irak i 2003, at landet begikk en episk feil. Du har også oppfattet stemningen blant mange amerikanere som er lei av endeløs kriging i fjerne land.
Men den uopphørlige strømmen av advarsler fra Washington om den angivelige iranske faren oppfattes av mange som et signal på at du vurderer å gå tilbake på ditt løfte om ikke å blande oss inn i nye kriger.
Vi vil be deg tenke på advarselen vi i sin tid ga George W. Bush ved en lignende korsvei.
“etter å ha sett [og hørt på utenriks-]minister [Colin] Powell i dag er vi overbevist om at det ville være i din interesse å diskutere saken i en bredere krets, ikke bare med rådgivere som klart higer etter en krig vi ikke finner grunnlag for og som vi mener vil få katastrofale følger.
Signert av:
Richard Beske, C.I.A., Operations Officer (ret.)
William Binney, former NSA Technical Director for World Geopolitical & Military Analysis; Co-founder of NSA’s Signals Intelligence Automation Research Center
Marshall Carter-Tripp, Foreign Service Officer (ret.) and Division Director, State Department Bureau of Intelligence and Research
Bogdan Dzakovic, Former Team Leader of Federal Air Marshals and Red Team, FAA Security, (ret.) (associate VIPS)
Philip Giraldi, C.I.A., Operations Officer (ret.)
Larry C. Johnson, former C.I.A. and State Department Counter Terrorism officer
Michael S. Kearns, Captain, USAF (Ret.); ex-Master SERE Instructor for Strategic Reconnaissance Operations (NSA/DIA) and Special Mission Units (JSOC)
John Kiriakou, Former C.I.A. Counterterrorism Officer and former senior investigator, Senate Foreign Relations Committee
Karen Kwiatkowski, former Lt. Col., U.S. Air Force (ret.), at Office of Secretary of Defense watching the manufacture of lies on Iraq, 2001-2003
Edward Loomis, NSA, Cryptologic Computer Scientist (ret.)
David MacMichael, National Intelligence Council (ret.)
Ray McGovern, former U.S. Army infantry/intelligence officer & C.I.A. analyst (ret.)
Elizabeth Murray, Deputy National Intelligence Officer for Near East, C.I.A. and National Intelligence Council (ret.)
Torin Nelson, former Intelligence Officer/Interrogator (GG-12) HQ, Department of the Army
Todd E. Pierce, MAJ, U.S. Army Judge Advocate (ret.)
Coleen Rowley, F.B.I. Special Agent and former Minneapolis Division Legal Counsel (ret.)
Greg Thielmann — Former director of the Strategic, Proliferation, and Military Affairs Office of the State Department’s intelligence bureau (INR) and former senior staffer on the Senate Intelligence Committee
Kirk Wiebe — former Senior Analyst, SIGINT Automation Research Center, NSA
Lawrence Wilkerson, Colonel (USA, ret.), Distinguished Visiting Professor, College of William and Mary (associate VIPS)
Sarah G. Wilton, CDR, USNR, (Retired)/DIA, (Retired)
Robert Wing — former Foreign Service Officer (associate VIPS)
Ann Wright, Col., U.S. Army (ret.); Foreign Service Officer (who resigned in opposition to the war on Iraq)